Etter oppløftende spill i treningskampene, gikk VSF på et historisk nederlag i det som er den verste serieåpningen noensinne.

VSF taper så og si alltid serieåpningen. Men kampen som ble spilt nærmere Tusenfryd enn Oslo bød på mye rart.

Opprinnelig lagoppstilling:

John

Benestad – Simen – Robert – Torper

Eric – Anders HM

Sjur – Ketil – Jostein

Meier

En ting skal sies – det stod ikke på innsatsen. Samtlige jobbet 100%, og har grunn til å være fornøyd med i hvert fall det. Og vi spilte til tider fullt på høyde med Hauketo. Ingenting skulle tilsi at vi tapte med slike sifre. Så hva gikk galt?

Det begynte med at to viktige spillere (Simen og Eric) ble skadet etter 15 min, i posisjoner det er vanskelig å erstatte. Forsvaret ble derfor helt omrokkert, med folk som spilte ute av posisjon. Dette merket man tydelig, og kombinert med Hauketos tre angripere som ikke akkurat hører hjemme i sjette div, ble utgangspunktet ekstremt vanskelig.

Keeper for dagen, John, fikk en tung dag i sitt comeback på VSF, men få – om noen – av målene skyldtes keepertabber. VSF er takknemlige for keeperinnsatsen.

Som lag forsvarte vi oss ekstremt dårlig. Midtbanen var med Ketil og Anders HM i spissen til tider fullt på høyde med de grønne fra øst, før den sammen med resten av laget raknet etter hvert. Bakerst ble vi tvunget til å ha nesten samtlige spillere ute av posisjon, og da er det klart det blir vanskelig. Vi må definitivt jobbe med markeringer i forsvar, men innsatsen særlig Robert og Torper Ia ned, var upåklagelig. På midtbanen hadde Brudal noen inspirerende brudd og offensive initiativ, mens det på topp ble svært ensomt og dertil håpløst å være Meier.

I tillegg mistet vi den taktiske disiplinen vi har hatt under oppkjøringen – det virker som at folk hører på taktikkpraten før kamp, uten å sette det ut i livet i kamp. Det er også mulig at det varierende tempoet under treningskampene satte standarden for hvordan folk trodde kampene i sjette div kom til å bli.

Det er likevel noe positivt å ta med seg fra kampen. Torper var klar over at han hadde størst løpsstyrke og satte seg på defensiv midt. Dermed fikk vi en ekstra dimensjon som gir oss flere valgmuligheter i fremtiden. Vi har det nærmeste vi kommer keeper i kampene før vår faste sisteskanse kommer hjem. Og med denne oppvekkeren kan det strengt tatt bare gå én vei.

VSF taper som regel de første seriekampene, for så å ta seg opp igjen etter hvert utover sesongen. Vi får ta oss sammen, yte litt ekstra og vi håper at dette skal skje nå også. Men én ting skal være klart – å gjøre innkast riktig er minstekrav på dette nivået.