«Hvordan i all verden har dere så få poeng? Dere spiller jo bedre enn de fleste» – sitat fra Simensbråtenspiller etter kampslutt. Det oppsummerer på mange måter sesongen hittil.

Opprinnelig lagguttak:

Jonas

«Terje» – Fabian – Ulrik – Torper

Håkon – Christian – Lars Mathias – Ketil

Eric – Erik

Benk: Nicholas, «Gonzo»

Dagens medier kan melde at Drillo har påtatt seg oppgaven å hjelpe Lyn. Hvor var VSF, sier du kanskje? Svaret er at man ikke trenger Drillo når man har selvutnevnt manager Strømme på benken – som vurderte å være like funky som Kurdistan-manageren og stille opp i dress, men i stedet tok med seg et par kalde og campingstol. Med seg hadde han sin assistent Anders HM. Man har vel sett mer energiske coacher.

Jonas «the Shadowcat» Amundsen – Unifier of Monsters – som hans Game of Thrones-kallenavn ville vært ifølge visse name-generator-sider, stod en aldeles utmerket kamp, til tross for tre baklengs. Han noterte seg for flere TV-redninger jeg ikke har sett maken til siden Arne stod i mål mot Sørkedalen forrige sesong.

Forsvaret fikk bryne seg på en hurtig Simensbråten-spiss som lagde en del kvalm, sammen med generelt fysisk store og i dueller aggressive sortkledde spillere. Fabian og Ulrik dirigerte det meste fra sine stopperposisjoner, og viste seg som vanlig som de solide spillerne de er. Kanskje med unntak av da Fabian sendte av gårde en pasning slappere enn Øystein, som Jonas såvidt fikk ryddet unna. Eller da Jonas skulle kaste ut til Fabian og på hengende håret unngikk å sende ballen rett til motspiller fordi han skulle «treffe Fabian på riktig fot». Eller da en Simensbråten-spiller taklet Ulrik, stjal ballen og ruslet inn 1-0.

«Sorry, jeg var litt ukonsentrert», sa Ulrik etter å ha sett speilbildet sitt glinse i en parkert bil. «Jeg ble fortapt i mine egne øyne».

Torper løp det han kunne på venstrebacken. Høyrebacken ble beklet av diverse spillere, men «Terje» (knis) og Håkon gjorde det godt. Sistnevnte var – med rette – særdeles misfornøyd med dommeren etter å ha blitt tilnærmet voldtatt på sin vingposisjon i første omgang.

Lars Mathias ankom banen 20 minutter senere enn de andre. Først mistet han lommeboken sin på vei fra bilen til banen. Så løp han og lette, og fant den. Så mistet han mobiltelefonen sin på vei tilbake til fotballbanen. Så løp han og lette, og fant den og. Så entret han banen og løp utrettelig i 90 min, og noterte seg blant annet for et skudd like over mål (vel å merke etter at dommer allerede hadde blåst for noe ræl). Digg.

Håkon er og blir en liten terrier VSF vet å sette pris på, og lagde litt kaos fra sin vingposisjon. Det viktigste var selvfølgelig å notere seg for den obligatoriske luka midtveis i første omgang.

Jostein innehadde rekorden for sesongens raskeste gule kort etter å ha havnet i dommerens bok etter 12 sekunder mot Kurdistan. Nicholas overtok denne med glans ved å ha få gult etter to sekunder – to – for å ha entret banen for tidlig som innbytter. Det er nesten like lol som at Spania er ute av VM.

Nicholas ytet stor innsats og var sammen med Håkon den som gikk 100% inn i enhver duell. Generelt mangler VSF litt badass-faktor, vi er tross alt et veldig snilt lag, så det var derfor strålende å se gutten klemme til i absolutt alle dueller uten hensyn til egen risiko.

Ketil beklet rollen som høyreving som vanlig meget godt, og kom til en del gode innlegg. Dessuten hadde han en enorm mulighet til å sette 2-2 på tilnærmet åpent mål, men traff dessverre ikke skikkelig. Meier, mer enn noen annen, følte med ham der.

Utenom det likte han å breske seg i en singlet som ville fått enhver redneck til å nikke anerkjennende.

På topp hadde Eric Breit sin fysiske tilstedeværelse før han måtte ut med ryggskade etter en håpløs takling av en Simensbråten-spiller. Inn kom «Gonzo» (knis) og gjorde sine saker bra. Spisspartner Erik Dahl gikk på sine løp og ble snytt for straffespark etter at sjefsklovnen sjøl, Simensbråtens nr 4, hadde felt ham innenfor egen sekstenmeter.

VSFs scoring var det også Dahl som skulle stå for, etter en svak opptreden av motstanders keeper. Dahl stjal ballen og satte den i åpent mål – skikkelig hardt. Gutten feiret som om han skulle ha avgjort VM-finalen, før han endte opp slik:

VSF la om til 3-5-2 fem minutter før slutt for å jakte utligningen, og var også nære. Dessverre ble det i stedet Simensbråten som satte 3-1 etter en liten sikringssvikt i det bakre ledd. Det spiller uansett ingen rolle om en taper 2-1 eller 3-1 i en slik situasjon, og man må generelt si seg meget fornøyd med at VSF i store deler av annen omgang presset et lag som har tapt én fattig gang i årets sesong så til de grader bakover.

Herlig innsats, karer! Det gjør meg meget stolt!

Husk reglene for BB-avstemningen.