Det var duket for nok en regnvåt onsdagsaften for å avvikle nok en kamp i årets sesong, denne gang mot serielederen Lokomotiv Oslo. Vi var ikke mer enn 14 stykker (?), noe som kanskje ble avgjørende for at vi ikke klarte å holde hele veien. «Loket» gikk hardt ut og vi måtte bare følge etter. Til tross for raskt spill fra serielederen, klarte vi å sideforskyve og de kom ikke til de helt store sjansene selv om de hadde mye spill. Mikael varta opp med et par gode redninger de få gangene Fabian og resten av backrekka ikke klarte å tette bakover i førsteomgang. I slutten av første omgang var det mange sørlendinger (det var mange av dem på motstanderlaget) som blei litt sutrete for at de ikke hadde klart å score, og presterte å få tre gule kort, både for taklinger og pisspreik. Jon fikk også et gult kort, selv om han selv ikke skjønte noe av det. 0-0 til pause var absolutt et godt resultat, da vi hadde hatt minimalt med sjanser selv (som jeg kan huske). I andre omgang fikk vi litt mer kontroll, men Loket var stadig frempå med halvfarligheter. Vi skapte ikke så mye, og til slutt måtte boblen sprekke på en corner, der Loket fikk nikka ballen i mål fra fem meter. Vi mista litt piffen etter dette, det vil si, alle utenom Nicholas, som hadde en vanvittig ballgjenvinning som førte til at Mikkel fikk en kjempesjanse på 16-meteren. Dessverre gikk ballen rett på keeper, til Mikkels store fortvilelse. Det blei ikke bedre da undertegnede ikke lenger klarte å holde unna for den farlige høyrevingen til Lokomotiv Oslo, og feide han ned inni boksen. Gult kort, og den ørtende straffa for sesongen. Den var utagbar for Mikael, og rett før fulltid ble det 3-0 på nok en corner. I utgangspunktet spilte vi en smart kamp med de få spillerne vi hadde. Mikael var god i mål, forsvarsrekka var god omtrent hele kampen (med unntak av straffa jeg lagde da kanskje), og midtbanen og spissene gjorde mange gode løp. Dessverre holdt det ikke helt inn, noe som var synd da vi hadde fortjent uavgjort. Moralsk vant vi kampen overlegent, for makan til kjipe sørlendinger har jeg sjelden vært borti. Det var nesten så jeg begynte å synge «her kommer Julius som alle kan se, han svinger seg i toppen av et tre» til Lokets spiss, som surna fra 3. minutt. Fy faen^2!
Vår erkefiende Sørkedalen tok imot oss på Friggfeltet med få innbyttere; vi hadde 6! VSF holdt et svært høyt nivå gjennom hele kampen med presise pasninger, gode avslutninger og solid forsvarsspill. Fabian spilte Erik gjennom fint på venstrekanten som dribla seg til en korner. Denne ble slått hardt inn av Lars, som havna på et Sørkedals-hode og rett i kassa. 1-0. Så kom Jakob igjen til sin rett med et velplassert skudd på en retur. 1,5 mål i snitt er ikke verst for en nykommer! 3-0 kom på et hardt innlegg fra Axel, som endte på hodet til Tegle. En strålende forsvarsrekke bestående av Torper, Fabi, Åsbø og HM senior sørga for at det kun ble et skudd på Jonas hele kampen (med unntak av det skuddet som jeg kontrollerte i tverrliggeren i andre omgang), og nøytaliserte Sørkedalens egen superstar: Kim. Midtbanen med Øystein og Lars kontrollerte også totalt på midten og raske spillere som Mikkel, Jakob, Erik og Nicholas var rett og slett helt råe med ballen. I andre omgang kom Jostein (spiss), Jon Fredrik (høyreback) og Kim (midtstopper) på banen, og med så mye kjekk ungdom kunne ikke det gå feil. VSF var skjerpa hele veien og Axel scora på en assist fra Jon, muligens på hodet? Dermed satt Nicholas, som bokstavelig talt var overalt på høyresida i hele andre omgang, inn et skudd etter en retur fra Erik. På dette tidspunktet begynte det å bli farlig mørkt på Tørteberg, og jeg så bare så vidt at Axel satt inn 6-0 etter assist fra Mikkel. Det eneste skåret i gleden var at Erik så til de grader blei grisetakla på god gammel Østfold 7. divisjon-stil, og fikk seg en ordentlig trøkk på leggen. Forhåpentligvis ble ikke Nadderud-gutten og selveste sjefen for sponsor Cock, jeg mener Rock Denim, skadet for lang tid. Dette ble en usedvanlig hyggelig kveld på Majorstua, hvor hele laget må ta æren for at vi holdt nullen, scora fine mål og holdt trøkket oppe helt til sola gikk bak Holmenkollåsen. 6-0! VSF SEFF BJEFF!
Forrige onsdag reiste vi til Skui, som ligger på ytterranden av Bærum, ja, nesten i Hønefoss. På denne utrolig fine sommerdagen var det kjedelig at de hadde plassert fotballbanen sin i et høl bak en haug. Dermed ble det 2 x 45 minutter i skygge, og det så ut til å prege VSF noe. Jutul hadde skaffa en drøss med juniorspillere, som virka som de hadde vært på Tine Fotballskole hele sommeren. De løp og løp, og lå så tett innpå oss at Øystein fant ut at noen måtte settes på plass. Det endte med et klokkereint treff rett på videokameraet til Jutul (av en eller annen grunn skulle de ha dokumentasjon av kampen), og kameraet gikk kontant i bakken. «Vi trenger verneutstyr», lød det fra tilskuerbenken, som for øvrig var foreldrene til halve laget. Jutul tok ledelsen etter et langt oppspill som spissen deres dempa vakkert med handa og satt i mål. «Ingen hands», sa dommeren, som forresten stod plassert på andre sida av banen og som heller ikke kompenserte dette med det såkalte falkeblikket. 2-0 kom etter en farlig lang fot fra en Jutul-spiller, som godt kunne vært dømt for farlig spill. I andre omgang snudde kampen fullstendig ved at undertegnede tok et langt innkast til HM junior, eller Jakob som han helst vil bli kalt for å ikke bli forvekslet med tissen til storebror, som dundra ballen i krysset fra 30 meter på halvvolley. Så gjorde Jakob omtrent det samme, bare vakrere, og sørga for utligninga. Kort tid etter satt Axel inn en heading etter et knallhardt innlegg fra Marius. Fra 0-2 til 3-2 på 15 minutter. Dessverre kom dommeren i fokus da han unnlot å dømme gult/oransje kort og frispark da Axel ble meid ned som bakerste mann. Det endte i stedet med at Jutul fikk straffe og utligna, før de fikk 4-3 etter klabb og babb. Jonas gikk her i mål for Mikael som fikk seg en trøkk på det siste målet. På slutten rakna det litt og vi slapp inn to kontringsmål litt for enkelt. Axel fikk sjansen til å redusere på straffe på stillinga til 3-5 som han dundra i krøsstanga. Om det finnes fine straffebom, var denne en av dem, og symptomatisk for at vi ikke hadde marginene med oss.
/Jonas
Vi har måttet endre på BB-pollen pga. at WordPress har sluttet med avstemninger. Det følger nå en egen link til avstemningen. Reglene er som før – de som var med på kampen kan stemme på inntil 3 spillere som fortjener BB-prisen.
Et ekstremt bittert og meget, meget ufortjent tap avsluttet det som nok er tidenes beste vårsesong for VSF sin del. Femteplass skal ingen kimse av, og over oss ligger Sørkedalen med ett poeng mer og én kamp mer spilt. Det får være godkjent.
Opprinnelig lagoppstilling: er det egentlig noen som bryr seg?
Benk: Jostein, Meier, Nicholas.
Fabian hadde satt opp et slagkraftig mannskap fra start. Han kastet et raskt blikk bort på Stabæk-gjengen, som var i full gang med oppvarmingen; 15 karer i identisk treningstøy bedrev stigningsløp, øvelser, firkantspil – you name it. VSF, derimot:
Etter at lagene hadde hilst på hverandre, samlet Stabæk 3 seg i en sirkel og brølte et heidundrende heiarop. VSF skulle prøve noe av det samme, men endte opp med å se ut som en flokk pingviner som forsøker å holde varmen i Antarktis.
Stabæk hadde bestemt seg for ikke lenger å være ligaens feigeste lag (ved siden av Ready 2, selvsagt) og lot derfor 2 divisjonsspillerne bli hjemme. Det var helt tydelig, all den tid VSF overkjørte blåtrøyene store deler av første omgang. 1-0 ved Axel ble utlignet etter et unødvendig straffespark (VSF gir bort alt for mange straffer), før Stabæk stanget inn 1-2 på corner. 100 % uttelling for pappaguttene fra vestkanten, og sjansesløseri til den store gullmedalje av de oransje lasaronene fra alt mellom Frankrike og Jæren.
Axel smalt så inn 2-2, før han chippet inn 3-2. To nydelige mål, men det mest minneverdige var selvsagt feiringen etter 3-2-målet. Axel la seg – som det droget han er – ned på bakken, før Meier kom løpende fra benken og kastet seg over ham. Noe overraskende var det imidlertid at flere slang seg på, og plutselig lå hele VSF i en eneste stor haug på banen. Et nydelig syn og bevis på en herlig team spirit! Og litt lættis, med tanke på at Stabæk satte både 3-3 og 3-4 like etterpå.
Jeje, etter slike bitre tap er det alltid like lite fristende å skrive kamprapport, så resten tar vi kjapt;
Forsvaret, ledsaget av Christian og Fabian, med Torper og Morten på backene, var meget solid. Stabæk hadde lite å hamle opp med her, men var effektive i kveld. Honnør til forsvaret som stod på og viste seg fra sin (nesten) beste side. Om det fortsetter slik, vanker det mange poeng!
På midtbanen jobbet Anders HM, Jon Fredrik og Lars Mathias iherdig. Flankert av Mikkel og Sofiane, lagde de svært mye kvalm for Stabæk-boyza. Solide spillere hele gjengen.
Nicholas kom inn for Sofiane og jobbet utrettelig. Mr. Asian noterte seg for en strålende tversoverpasning innledningsvis, og nedlegger en upåklagelig innsats!
Jostein kom inn for Axel, før han ble plassert på vingen. Det ble ingen scoring i dag, men innsatsen skal ingen ta ham på. Dessverre holdt det ikke helt inn for laget i kveld.
VSF spiller som kjent med bare én spiss, og når man er så heldig å ha en som bøtter inn mål på bestilling, er det vanskelige arbeidskår for gamle Strømme om dagen. Det ble med nok et innhopp på ti minutter, og lite verdt å merke seg her.
Med gjennomgangen unnagjort, minner jeg om sommeravslutningen på lørdag!! Da blir det DF (jfr. Mikkel) – dagsfyllaaaaa. Neida. Joda. Joooooda.
Jeg vil dessuten rette en stor takk til Mikael Zeiner, som stilte opp da VSF trengte ham som mest. Som avtalt tar Jonas over keeperplassen fra høsten av. Nå har imidlertid Jonas vist seg som en meget habil utespiller, så spørs om Mikael ikke blir tvunget tilbake tidligere enn han selv setter pris på. Uansett; takk Mikael!! Vi ringes nok før du aner, og sees selvsagt på lørdag.
Forresten; Øystein «tar no… tar no i hvert fall sikte på» å komme på trening på torsdag, da. Lol.
På vegne av styret ønsker jeg samtlige en riktig god sommer! Alvoret starter igjen i august!!
VSF er ubeseiret siden det forsmedelige tapet mot Sørkedalen i april, og hanker for tiden jevnt med poeng. Det tetter seg til blant plassene bak serieleder, og det er godt å se at VSF ikke lenger er et lag det var grunn til å tro at motstanderne nærmest gledet seg til å møte. Forhåpentligvis fortsetter dette også i neste runde mot bunnlaget fra Teisen.
Opprinnelig lagoppstilling: aner ikke. Men jeg gjetter Mikael i mål og Axel på topp.
Benk: hvem som helst utenom Mikael og Axel.
Meier presterte å få kink ryggen etter å gjøre noe så dagligdags som å ta av seg en sko, og lå derfor hjemme på sofaen med en ubevegelig rygg. Gamle Strømme ble med ett nettopp dét – gammel – og brukte kvelden på å oppdatere MinFotball annethvert minutt i håp om oppdateringer.
Ullern 3 har i løpet av seriens syv første runder måttet plukke hele 36 baller ut av eget nett, mens kun 11 hadde gått riktig vei. En målforskjell som ikke akkurat vitner om noen tittelkandidat der, altså, og VSF spankulerte kjekt inn portene på Ullern Stadion, vel vitende om at dette omtrent skulle bli som en walkover å regne.
Den tonen snudde imidlertid raskt.
Ullern åpnet ballet ved at deres nr 8 mottok kula på egen banehalvdel, før han satte opp tempoet. Han passerte VSFs midtbane lekende lett; Øystein var dypt konsentrert i arbeidet med å knyte egne skolisser, mens Lars Mathias fremdeles var på sidelinjen, opptatt med å rote rundt i diverse bager på jakt etter det sagnomsuste kapteinsbindet. «Æ skal VASK dæ» snerret Øystein og tok opp jakten. Nr. 8 kjente imidlertid sin besøkelsestid og klinte til kula. Ballen gikk midt i mål, men Mikael hadde dessverre fått epilepsi-anfall og lå sprellende på bakken som en nyfanget torsk. 1-0 til jævlene i hvitt.
Nicholas tok rennefart og meide ned første og beste Ullern-spiller. Dommern (som Lars Mathias sier) fisket frem et knallrødt kort, og Nicholas tuslet av banen mens han mumlet noe om at han «måtte uansett rekke jobb». Ullern benyttet muligheten elendig, og slo frisparket på god vei mot cornerflagget. I kveld var det imidlertid østavind, som førte kula helt opp i høyre kryss. 2-0 til Ullern, og lagleder Fabian så mer forvirret ut enn Luis Suarez da Brendan Rodgers ringte ham etter Champions League-finalen for å fortelle ham at han egentlig bare var på lån.
I forsvar var Fabian, Christian og Tegle opptatt med å diskutere typiske Jæren-ting; hvordan bli håndverker, hvordan høste poteter, og hvordan å unngå at søster blir gravid i en alder av 13. Torper satt på bakken i midtsirkelen og vugget sakte fra side til side.
Anders HM ankom denne gangen uten ryggsekk og marius-genser, og så dermed for en gangs skyld ikke ut som at han nettopp hadde kappspist med et troll og vunnet prinsessen og halve kongeriket.
Dette er forøvrig samme type dukker som ble brukt i Karius og Baktus, de mest creepy jævlene på barne-tv siden Pompel og Pilt tok forstanden fra folk sent på 60-tallet.
SE på det der. Hjelpe meg.
Uansett, Anders HM scorer ikke ofte. For å være presis; han scorer vel omtrent aldri. Men når den først sitter, da sitter den; Thor Heyerdahls ukjente barnebarn dundret kula i tverrligger og inn fra 35 meter, og noterte seg derfor for VSFs første redusering. Viktig!
Erik Dahl tok venstrevingen og stormet fremover på en langpasning fra Lars Mathias. Alene med keeper brølte Erik at «krysset er alltid LEEEDIIIIIIIIIIG!!!!!» før han meide ballen ut på ring 3.
Sofiane.
Lol.
Mikkel hadde på sin side skaffet utligningsmålet ved å drible seg forbi halve Ullern-forsvaret og vel så det, for så å chippe ballen over keeper.
Jan Christian er sjeldent mer enn 8 meter unna sin bror fra en annen mor, Håkon, og de to kom på sedvanlig vis inn på stadion hånd i hånd. Jan Christian gikk rett opp til Fabian og sa
«Hei. Heiheiheihei. Jeg gidder _FAEN_ ikke spelle noe annet enn spiss, er det klart?».
Fabian begynte å bli litt nervøs, for man vet aldri hva Jan kan finne på. «Eg vett ikkje någet», svarte nestlederen.
«Du.. du hva? Du vett? Du vett ikkje någet? Hva faen betyr det? Kutt ut det jævla røverspråket og snakk norsk, din forpulte vestlandsjævel», utbasunerte Jan Christian.
«Kjempekjekke», sa Tegle, som stod og hørte på.
Jan knipset med fingrene og Håkon spratt frem, ut fra intet, med et balltre klaskende demonstrativt i hånda.
«Kjempekjekke», sa Tegle igjen.
«Ser du han her?», sa Jan. «Denne lille jævelen kommer streit from da ghetto yo. Om du ikke holde kjeft og gjør som jeg sier, lager han POTETMOS av trynet ditt! Hører du det, din svette pøbelfaen??». Håkon nikket anerkjennende.
«Kjempekjekke», gjentok Tegle.
«Men hva i helv..» stusset Jan, mens han stirret uforståelig på Tegle. Han ristet av seg distraksjonen og vendte blikket mot Fabian igjen. «HØRER DU DET??» brølte han, blodrød i fjeset.
«Eg…eg VETT IKKJE NÅÅGGEEEET» hylte Fabian og sprang av gårde.
«Ta ham!» sa Jan, iskaldt. En panisk Fabian med en illsint Håkon etter seg var det siste man så, før de to forsvant over haugen og inn i horisonten.
Jan Christian ruslet bort til Lars Mathias. «Gi meg den, ræling», sa han, og flerret til seg kapteinbindet, før han brukte det som pannebånd. «Let’s rumble» sa Jan, og det var klart for annen omgang.
Axel hadde på sin side bedt om å få starte på benken. Spissen slet med tommelkrampe etter å ha rundet tinder gjentatte ganger, og var ikke helt i form til kampstart. I det siste hadde han fått noen matches, og det var en lettelse å våkne til noe annet enn breking og en seng full av ull.
Man trenger heldigvis ikke tommelen til å score mål, og Axel førte VSF opp i ledelsen fra ellevemetersmerket etter at Christian Åsbø på sedvanlig vis hadde filmet seg til straffe.
Jon Fredrik satte 4-2 på brassespark. Man skulle tro seieren var i boks, men de siste minuttene tok likevel lenger tid enn åpningssekvensen i enhver HBO-serie. VSF red imidlertid av stormen, og sikret med det nok en seier og tre poeng.
Det er kanskje ikke nødvendig å påpeke det åpenbare; jeg så ikke kampen. Grattis med seier, vel blåst, og vi er nå på en fin liten ubeaten run. Vi har ikke tapt siden Sørkedal-kampen, der Jostein dro i gang noen egenkomponerte sanger man neppe finner i noen salmebok med det aller første. Måtte det fortsette.
Stem på banens beste. Stenger i morgen rundt midnatt-ish.
ødelagt rygg
Axel hade krampe i tommelen etter alle tider – breking, ull
Kun 14 spillere tok turen til Stubberudmyra ved IKEA for å møte undertegnedes XX-klubb Furuset, hvor jeg spilte fra 1993 til 2008. Selv var det knyttet en del spenning til om dette ville bli et hyggelig gjensyn med gamle kjente eller om kampen ville utvikle seg til masseslosskamp og påfølgende drive-by-shooting i god Furuset-stil. På tross av litt småknuffing mellom Trøndelags store sønn Morten og Furusets store sønn Mohammed på tampen av kampen, var det gledelig å se at ingen åpenbare drapstrusler ble utvekslet mellom laget med den høye innvandrerandelen og laget med den lave innvandrerandelen.
VSF dominerte mye av førsteomgang, mye på grunn av vi spilte litt mer rett på mål, mens Furuset lekre klikk-klakk-spill ofte endte med utspill fra Mål. Axel scorte 1-0-målet etter en fin vending, hvem som hadde assisten husker ikke jeg på rappen. Noen minutter senere hadde Tegle en gigantisk sjanse hvor han tråkla ballen videre i god Morten Berre-stil inne i boksen. Dessverre ble avslutningen litt for svak, og den norsk-meksikanske keeperen Finn-Tore Camacho Bjørnsand (fun fact 1: mora hans jobba i samme barnehage som mora mi), eller «Finnish», som han ble kalt, reddet enkelt. Anders HM og Jon Fredrik kjempa bra på midten, og vi kom til flere kontringer, men det resulterte sjelden i de store sjansene. Mikkel hadde flere gode raid på høyresida, men det var ikke alltid lett å treffe Axel i boksen.
På ventrekanten hadde Øystein og Torper et svare strev med å stanse Furusets raske høyreback, som muligens var kampens beste spiller i førsteomgang. Likevel ble han mange ganger presset ut av dødlinja av Torper på utmerket vis, hvis han ikke allerede hadde blitt kontant stoppet av Øystein. Christian og Fabian hadde god kontroll i midten, og Nicholas vartet opp med noen fine taklinger på høyrebacken. Mikael hadde dermed lite å gjøre i første omgang.
På slutten av omgangen ble Morten og Ketil (uttales Kjetil) byttet inn på henholdsvis høyreback og midtbane. Axel gav uttrykk for at det var lav luftfuktighet på Stubberudmyra denne kvelden. Om det var sola eller svevestøvet fra E6 som gjorde at det føltes som man hadde spist en teskje kanel eller fått en ubrukt tampong i kjeften etter å ha løpt femten meter er usikkert. Vi gikk uansett til pause med ledelse 1-0.
Etter pausen kom Jonas inn på venstrevingen og hadde allerede visualisert hvordan han skulle score mot gamleklubben, for så å juble hemningsløst, for dermed komme på at man ikke skal juble mot gamleklubben, og dra shorten på igjen etter å vist publikum Furuset-tatoveringen på venstre testikkel. Det ble det derimot ikke noe av, selv om han fikk flere sjanser til både å avslutte og slå innlegg fra venstrekanten.
Furuset kom mer og mer inn i kampen, og kom på mange farlige kontringer etter høye oppspill. En svært Mikael vartet opp med mange gode redninger og forsvaret fikk ryddet unna. Furuset presset på videre med hurtig pasningsspill på midten styrt av Sharan Singh (fun fact 2: Broren til Harmeet Singh, Molde), og fikk til slutt kjempa seg til en muligens litt billig straffe. Ballen ble skutt hardt midt i mål, og Mikael var nesten på ballen, men det blir dessverre ingen fantasy poeng for strafferedning.
På 1-1 fortsatte Furuset å presse, men både flaks og litt dyktighet gjorde at vi slapp med skrekken. Offensivt var det ekstremt mye rom, men vi klarte aldri å komme til de helt store sjansene. Alt i alt var det en helt grei uavgjort-kamp som godt kunne ha bikka begge veier, så vi skal være fornøyd med ett poeng mot formsterke Furuset.
Nok en gang må jeg påpeke at gutta fra Furuset framstod mye mer sympatiske enn det jeg hadde fryktet. Når treneren deres på fjorårets Norway Cup fikk G15-laget til å løpe ut i disse draktene på oppvarmingen, skjønner man at vi kunne hatt en verre opplevelse denne varme mai-kvelden.
Nicholas (Tegle) – Fabian – Christian – Torper (Jostein)
Anders HM (Mikkel) – Lars Mathias – Håkon (Øystein)
Sofiane (Jan Christian) – Eric Breit (Axel) – Erik Dahl (Sjur)
Etter et surt tap mot Sørkedalen sist, smakte det like godt som en pulled pork sandwich på Nighthawk med en seier over de blide østfoldingene i Indre Østham på Ekeberg. Oberst Fabian mente bastant at vi hadde åpnet for hardt sist, og oppfordret innstendig til en rolig åpning. Det er tydelig at han har en lojal tropp, for åpningen var veldig rolig fra de oransjes side. Erik ”Ikke kall meg playboy” Dahl hadde Ronaldo-aktige ansiktsuttrykk hver gang han ikke fikk ballen ute på
venstrekanten. Vi inviterte Østham inn i kampen, men heldigvis hadde de stilt sikte fem meter over mål. Den ene gangen de skjøt på mål i første omgang sto Mikael støtt som Thomas etter et årsmøte, og reddet nydelig. Fabian og Christian ryddet mesterlig unna teite forsøk på lange baller i bakrom, og startet flere overganger som vanlig.
Playboy-Erik
Midtveis i første forsto kollektivet at de hadde spart nok krutt, og ledet an av en solid midtbane i Lars, HM og Håkon, tok VSF kontroll på kampen. Sofiane hadde flere sedvanlige driblepiruetter, og igjen gode pasninger som nesten ga uttelling. Nicholas var en konstant trussel med sine brystkassa-bak-midjen-løp over hele banen. Breit hadde noen saftige løp i bakrom, og var som alltid en bauta i luftduellene. Men det var Playboy-Erik som åpnet scoringsballet, da han tok med seg bekken på et langt løp ut mot cornerflagget, snudde på en utgått 50-øring, og plasserte ballen rolig under keeper fra død vinkel. Klassescoring! Mikkel gikk inn for HM på midtbanen, og fylte de nette skoa og fortsatte der svigermors drøm slapp. Axel kom inn for Breit på topp, og lovet bort scoringer i hytt og pine, men det ble med Eriks ene scoringen i første omgang.
«Jeg kommer til å putte så jævlig mye mål at dere må sprette sjæmpisen gutta!!
I pausen kom Jan tok over stafettpinnen fra Sofiane, Tegle kom inn for Nicholas og Øystein sendte Håkon ut for å hvile. Med en superbenk som dette, er det ikke rart at VSF styrte alt etter pause. Van Gaal; ta deg en bolle! Jan og Tegle samarbeidet flott på høyresida, og Øystein tok kontroll på midten. Etter flere gigantiske sjanser var det Axel ”faen-jeg-kjenner-det-i-legga” Siem som igjen holdt ord, og hedda inn 2-0 etter Lars Mathias’ utsøkte hjørnespark. Overgangsryktene har florert rundt den farlige spissen, men konkurrentene kan gi opp: målet ble feiret med et vått tungekyss av diamanten. Med seieren halvveis nede i skjortlomma var det duket for to bytter til. Sjur spratt inn for Dahl, og Jostein inn for Torper. Den nykomponerte venstresida gjorde seg ikke bort.
Siem hadde som sagt lovet bøttevis av mål, og ville holde ord. Han kriget inn 3-0 etter ørten finter, tre-fire skudd på mål, og det var vel fortjent. Med en så komfortabel ledelse var VSF nødt til å slippe motstanderen inn i kampen igjen. Etter fem-seks feberredninger måtte Mikael gi tapt, og østfoldingene fikk seg en meningsløs redusering. Dette irriterte oksen Sjur, som tenkte at Axels andrescoring var så kul at han også ville ha en. Som sagt, så gjort. Ørten driblinger og tre-fire skudd på mål så stod det 4-1. Da mente Vinderen at dommeren burde blåse av. Østham kriget derimot videre, og etter at Mikael Schmeichel hadde redda med de fleste kroppsdeler fikk de sløve hammerne inn nok et trøstemål. Ufortjent, for Mikael skulle hatt en clean sheet for innsatsen.
Uansett var det en herlig innsats over hele linja, og en velfortjent seier til et lekent VSF som har mye å gå på.
Det er meget fristende å copy paste fra tidligere kamprapporter mot Sørkedalen, for i kveld gikk det som det alltid har gått når vi møter disse Celtic-lookalikesa; vi er på høyde – og i store deler av kampen bedre – men klarer likevel, og på nye, oppfinnsomme måter, å rote det til for oss selv.
Opprinnelig lagoppstilling:
Mikael
Simen – Åsbø – Tegle – Torper
Lars Mathias – Håkon – Jon Fredrik
Sofiane – Erik Dahl – Axel Siem
Benk: Meier, Nicholas, Eric Breit, Fabian, Mikkel, Jan Christian, Anders HM.
Det bor utvilsomt mål i det oransjekledde laget fra Oslo vest, og man skulle tro at fire mål holdt til seier, selv i 6. div. Imidlertid må forsvarsspillet heves betraktelig, skal man ha noe håp om å samle trepoengere i fremtiden. I kveld har vi ingen andre enn oss selv å takke for at vi nok en gang går tomhendte og bitre hjem fra en kamp mot de grønnkledde.
Mikael hadde funnet vinnerresepten fra sist kamp, og tenkte at det skulle funke som fjell også i kveld; la vær å varme opp. Rett og slett møte opp, skifte, finne en digg sitteplass, ta seg et par saltsild og vente til kampstart. Forøvrig en taktikk Meier har fulgt slavisk siden han var 13. Bortsett fra det med saltsild. Er på lavkarbo, vett. Kan ikke være 174 cm på sokkelesten og veie 84 kg, ikke sant.
Uansett, dette funket kanskje sist kamp, men i dag måtte keeperen hente hele fem baller ut av nettet. Det hører med til historien at hanreddet et straffespark med en tigerredning, men mest minneverdig var det da han på corner brølte «KEEEEEEPEEEEER!!!!» og med brask og bram hev seg ut i feltet – bare for at 9’ern til Sørkedalen nådde ballen før ham og headet den inn i tomt mål.
God stemning.
På venstrebacken kjente Torper at det ble litt for mye falafel og hummus i Dubai, men la igjen en god innsats. Den hvite Cafu – bedre kjent som Simen – kom til sin rett på høyrebacken og kom fra det med bravur. Han la blant annet igjen en perfekt ball til Meier som satte kula i tomt mål, men Simen ble feilaktig avblåst for offside. Bittert! Forøvrig var dommeren mer vilkårlig enn drankerne på Sandaker café (lyst til å sjekke det ut? Don’t.) hva gjaldt offsideavgjørelser. Makan.
Kim – han jævelen som scorer ca alle målene til Sørkedalen – møtte denne gangen opp uten dame og den episke bikkja, uten at det påvirket ham nevneverdig. Sørkedalens høyreiste nr 9 scorer alltid – ALLTID – mot VSF, og denne gangen var intet unntak. Tegle hadde fått den vanskelige oppgaven å håndtere ham, og gjorde det egentlig ganske bra. Imidlertid kom nok sørkedalspissen best ut av duellen denne gangen, ved å score tre (?) av målene deres. Det er uansett ingen tvil om at Tegle er en meget verdifull ressurs for laget, og det er godt å se at lysken har tillatt ham å møte opp jevnlig!
Dessuten dunket han inn sin første scoring for sesongen på corner! Det skal sies at ballen traff ryggen til Meier før den gikk i mål, så egentlig var det bare en assist. Neida, Tegle. Du skal få den.
Åsbø fikk også sitt å stri med i kveld. Forsvaret er til vanlig lagets styrke – blant annet var vi blant de gjerrigste lagene i serien sist sesong – men i kveld var rett og slett ikke forsvarets kveld. Det gjelder ikke nødvendigvis de fire bakers, men forsvarsspillet til laget som helhet. Better shape up til neste gang, folkens! Blir ikke noe champions league på denne måten! Og det gjelder laget.
Heller ikke midtbanen var helt seg selv i dag. Det vil si, både Lars Mathias, Håkon og Jon Fredrik kjempet som løver, men rytmen i laget stemte rett og slett ikke helt. Selv om VSF i store deler av kampen hadde god kontroll på midtbanen, ble det i kveld etterhvert uvanlig mange balltap. Vi satser på at laget slår sterkere tilbake om en uke!
Three lions. Nesten.
Men, men. Om vi slipper inn mange mål, er det i det minste godt vi har angripere som scorer mange mål. 9 mål på to kamper er slettes ikke verst, og VSF er blitt litt som Liverpool fra sist sesong; de første 25 minuttene av kampen overkjøres motstanderen. Uten sammenligning forøvrig.
Den som sover dårligste i natt, er nok Erik Dahl, ved å ha brent to gedigne sjanser etter å ha blitt perfekt servert av den giftige Meier begge gangene. I så måte kom han akkurat i kveld nok best til sin rett på venstrevingen, der han i første omgang lagde en hel haug av kvalm. Blant annet serverte han en rekke farlige innlegg. Men kanskje hadde han hodet fullt av andre ting, feks da Meier gruste ham i et sett squash tirsdag morgen (de resterende 8 settene lar vi ligge for denne gang).
Axel Siem har mast i det uendelige om at målene skulle komme, bare han fikk drakt nr 9. I kveld var det omsider duket for guttens første ligascoring etter comebacket i oransje. Etter at Dahl la nydelig igjen til Lars Mathias, som serverte en millimeterpresis pasning i bakrom, avsluttet Siem kaldt til venstre for keeper. Alltid et rørende syn å se gamle helter tilbake i aksjon! Etter utallige intervaller i Torshovdalen begynner jaggu også ølmagen å gi slipp. Du verden.
Vet ikke helt hvorfor jeg tok med dette bildet.
Det ble som vanlig gjort en haug av bytter, da vi i utgangspunktet var rekordmange (21) spillere som ville på kamp. Eric Giroud hadde fått lagt kidsa og rukket kamp, og tok over spissrollen som targetman i annen omgang. Mikkel fortsatte sitt driv på midtbanen, og klarte seg meget bra, til tross for å ha blitt godt pakket inn av oppmerksomme Sørkedalen-spillere. Mikkel noterte seg dessuten for scoring for andre kamp på rad, etter at Meier hadde vist et overblikk Xavi verdig da han hadde ballen i en kaotisk 16-meter. Såkalt ferdigscoret scoring, dere.
Nicholas kom innpå og bidro med fart og upåklagelig innsatsvilje, og hadde også et nydelig innlegg som hadde fortjent en bedre skjebne i første omgang. Jan Christian var tre scoringer unna fjorårets toppscorer, men kom ikke til noe særlig med sjanser i kveld. Det stod likevel ikke på innsatsen. Fabian kom inn i et kaotisk forsvar, og det var dessverre lite selv VSFs solide stopperkjempe kunne gjøre for å hindre tap i kveld.
Det er også meget godt å se Anders HM begynne å bli klar for 90 minutter! Han bidro med finesse, innsats og kvalitet på midtbanen til VSF, og det spørs om ikke gutten nærmer seg en startplass neste kamp. Herlig å se deg tilbake for fullt, gutt!
Sofiane er nesten alltid farlig, men kom nok ikke helt til sin rett i kveld, i hvert fall ikke før ut i andre omgang. Der hadde han et skudd hele innbytterbenken så i mål, men som dessverre gikk på feil side av stanga.
Meier kom også inn, etter at Axel måtte ut med krampe. Meier tok med Sørkedalenforsvaret på mang en løpetur, og noterte seg både for scoring (kysset selvfølgelig logoen i etterkant) og assist i kveld. Han hadde også et raid langs venstresiden som hadde fortjent en bedre skjebne – ballen ble perfekt servert til Dahl, som lobbet ballen i en elegant, slapp bue et par meter over mål. De defensive plikter ble også tatt hånd om, og Meier la igjen både svette og blod (27 år og fremdeles skrubbsår på kne og albue etter fotballkamp, ass). Sånn går det når man kombinerer det beste fra to fotballverdener – Sveits og Norge. Spøk.
I det hele tatt stresset VSF Sørkedalen på tampen av annen omgang. Blant annet ble Axel Siem felt alene med keeper, noe som selvfølgelig førte til direkte rødt til Sørkedalenmålvakten. Da var forøvrig Jostein på niende bjørnunge, og dro i gang velkjente slagere som «hvem er disse grønnkledde», «bønder, horer og brennevin», «tre meter over» og «kom dere hjem til dalen».
Jeg telte forresten 7 tilskuere – er ikke det rekord, med unntak av Lyn-kampen? Vennene til Sofiane, den alltid like skjønne Kristina HM, Tegles «room mate», Fabians kompis og de to bukkene bruse; Jostein og hippie-kompisen. Meget god stemning!
Jeg har fått med meg at et par av Sørkedalen-spillerne leser denne rapporten. Keeperen til Sørkedalen brakk leggen forrige serierunde mot Stabæk 3, med sykebil og hele pakka. På vegne av VSF ønsker vi ham god bedring og snarlig retur.
VSF FC / Vinderen SF 